Knut Kirkesæther – Musikk, mennesker og Lofoten
- Peder Pedersen

- 22. juni
- 5 min lesing
Peder Pedersen
Som ansvarlig for nettsidene og SoMe, tok jeg en prat med daglig leder Knut Kirkesæther om «ståa» for festivalen etter over 20 år i sjefsstolen.
Du har vært festivalsjef siden starten i 2004. Hva er det som har overrasket deg mest underveis?
Kanskje at en idé som i utgangspunktet var ganske enkel, har vist seg å ha en så sterk bærekraft. Vi trodde selvfølgelig på prosjektet, men det er fascinerende å se hvordan både publikum og musikere kommer tilbake år etter år. Det forteller meg at det er noe ekte her, noe som går dypere enn bare en rekke konserter.

Da festivalen startet i 2004, var verken du eller Arvid nybegynnere. Dere hadde begge lang erfaring bak dere. Tror du det var en fordel?
Ja, uten tvil. Da hadde jeg vært aktiv musiker og konsertarrangør i rundt 25 år, og Arvid hadde sine erfaringer. Vi hadde opplevd prosjekter som fungerte, og andre som ikke gjorde det. Det tror jeg gjorde oss ganske bevisste på hva vi ønsket å skape. Vi var ikke opptatt av å bygge noe stort eller spektakulært, men av å bygge noe som føltes ekte og bærekraftig. Høy kvalitet var en selvfølge, men like viktig var det at festivalen skulle preges av varme, humor og en uformell tone. Musikken skulle stå i sentrum, ikke prestisjen.
Hva mener du er festivalens største styrke?
At vi aldri har sett noen motsetning mellom høy kvalitet og en uhøytidelig form. Vi ønsker de beste musikerne, men vi ønsker ikke høytidelighet og jåleri. Publikum skal føle seg velkommen, enten de har hørt Beethoven hele livet eller kommer til sin første kammerkonsert. Vi forsøker å snakke om musikken på en måte som inviterer inn, ikke stenger ute.
Har det vært en bevisst tanke å gjøre terskelen lav?
Ja, det har det absolutt. Jeg hadde arbeidet som musiker i Lofoten og Nord-Norge i mange år før festivalen startet, og der lærte jeg noe viktig. Vi hadde få institusjoner rundt oss, få profesjonelle musikere og ingen lang tradisjon for klassiske konserter. Da nytter det ikke å snakke til folk som om de allerede er eksperter. Skal musikken få et liv, må den formidles på en måte som vekker nysgjerrighet og glede.
Jeg har aldri hatt tro på at klassisk musikk blir mer interessant av å gjøre den mer høytidelig eller vanskelig. Tvert imot. Musikk er et universelt språk, og derfor har vi alltid forsøkt å presentere musikken på en folkelig og uhøytidelig måte, med litt humor og uten unødvendig fagspråk. Publikum skal ikke føle at de må ha en doktorgrad for å komme på konsert. De skal føle seg velkommen.

Mange trekker fram den spesielle stemningen rundt festivalen. Hva tror du det skyldes?
Jeg tror det handler om kombinasjonen av Lofoten og kammermusikken. Naturen, lyset og nærheten mellom mennesker skaper en egen ro. Lofotkatedralen, Buksnes kirke, Svolvær kirke og alle de andre er veldig bra konsertlokaler. Men det handler også om deltakelse. Festivalen varer nesten en uke, og både musikere og store deler av publikum er med på hele reisen. Man treffes igjen og igjen, på konserter, på kaia, over en kaffekopp eller et måltid. Etter noen dager oppstår det nesten noe familiært over det hele.
Og så er det noe med den nordnorske kulturen. Man møter hverandre ganske direkte og uhøytidelig. Mange av de store artistene blir overrasket over hvor naturlig alt er. Man kan høre en verdensstjerne om kvelden og møte den samme personen dagen etter på kaia eller i køen på bakeriet. Jeg tror nettopp den blandingen av høy kvalitet og lave skuldre er noe av det som gjør at både musikere og publikum stadig vender tilbake.
Kanskje er det også derfor mange omtaler festivalen som mer enn en konsertrekke. For oss handler det like mye om fellesskap som om enkeltstående konserter. Det er noe veldig nordnorsk over det, egentlig.

Dere har hatt noen av verdens fremste musikere på besøk. Hva kjennetegner artistene som trives i Lofoten?
Først og fremst at de er nysgjerrige mennesker. Selvsagt må de være fremragende musikere, men det finnes mange slike. Jeg tror de som trives best her, er de som liker fellesskapet og den uformelle atmosfæren. Mange kommer tilbake, ikke bare på grunn av konsertene, men fordi de føler seg hjemme. Det er kanskje det fineste komplimentet vi kan få. Og mange av disse får ikke spilt kammermusikken til Haydn, Mozart, Beethoven og Brahms ellers i året.
Du og Arvid Engegård har samarbeidet i over 50 år. Hva har det betydd for festivalen?
Vi kjenner hverandre så godt at vi ofte skjønner hva den andre tenker før det er sagt. Samtidig er vi forskjellige, og det er en styrke. Arvid er den kunstneriske drivkraften, med et fantastisk blikk for musikere og repertoar. Min rolle har i større grad vært den produserende siden – å få festivalen til å skje, med økonomi, organisering, styrearbeid og alle de praktiske tingene som må fungere for at musikken skal få de beste vilkår. Vi har hatt utallige diskusjoner gjennom årene, men vi har alltid vært enige om det viktigste: at festivalen skal være preget av kvalitet, varme og menneskelig nærhet.
Men ingen festival skapes av to personer alene. Vi har et styre som har vært utrolig viktig, og ikke minst en fantastisk gruppe frivillige. Mange av dem kommer tilbake år etter år og er blitt en del av festival-familien. Jeg tror faktisk de fortjener en stor del av æren for den stemningen både musikere og publikum snakker om. Det er noe med måten folk blir tatt imot på, den naturlige omsorgen og gjestfriheten. Slikt kan ikke organiseres fram. Det må komme fra menneskene som er med, og der har vi vært utrolig heldige.
Hva gleder du deg mest til når festivalen begynner?
Egentlig det samme hvert år. Å se at musikere og publikum finner hverandre. Å oppleve at en stor kunstner sitter på brygga med en kaffekopp og snakker med noen som kanskje aldri før har vært på en kammermusikkfestival. Det er slike møter som gjør at festivalen får et liv utover selve konsertene. Sånt rent personlig er jeg veldig svak for Chopin, så at vi får høre både Andsnes, Geniusas og Grosvenor i denne musikken blir stort for meg.
Etter 22 år – hva er du mest stolt av?
Kanskje at vi har klart å bevare gleden. At festivalen fortsatt kjennes menneskelig og uhøytidelig. Vi har hatt verdensstjerner på besøk, men ingen går rundt med stjerner i øynene. Folk spiser fiskesuppe sammen, møtes på kaia og ler av de samme historiene. Jeg tror egentlig ikke Arvid og jeg hadde holdt på med dette i over tjue år hvis det ikke fortsatt var morsomt. Og det er det.




Kommentarer