Ukrainske Anna Fedorova er i den siste generasjonen av en lang rekke pianister fra dette nå krigsherjede landet. Landet har gitt oss noen av de største navnene innen dette feltet, som Svjatoslav Richter, Vladimir Horowitz og Emil Gilels. Allerede 6. mars 2022 – to uker etter krigsutbruddet – holdt Fedorova en veldedighetskonsert for krigsofre. Her samlet hun inn over én million kroner, og har senere fortsatt med slike konserter. Hun har også vært fast solist med det ukrainske frihetsorkesteret, et orkester som ble dannet rett etter krigsstarten. I september 2022 startet hun, sammen med bassisten og ektemannen Nicholas Schwartz en musikkutdanning i Haag – Davidsbündler-stiftelsen – et tilbud primært for ukrainske musikkstudenter som hadde flyktet til Nederland. Da vi spurte henne om å delta i en ekstrakonsert under årets festival for flyktninger bosatt i Flakstad kommune, takket hun ja uten å nøle. - Anna, du har holdt veldedighetskonserter for Ukraina helt siden krigen startet for tre år siden, og du startet til og med en musikkutdanning i Haag i 2022. Fortell oss om dette? Da den store krigen brøt ut, var jeg faktisk veldig aktiv i å samle inn penger og støtte det ukrainske folket på forskjellige måter. Bare to uker etter krigens start, sammen med noen andre musikere i Nederland, organiserte vi to store veldedighetskonserter som i den store salen i Concertgebouw i Amsterdam og i Amare-hallen i Haag. Bare disse to konsertene samlet inn over 160 000 euro og førte til flere lignende aktiviteter. Jeg tror jeg i 2022 opptrådte på over 50 veldedighetskonserter for Ukraina. Dette inkluderte en stor turné med 13 konserter i USA og Europa og med opptredener på BBC Proms og Edinburgh-festivalen med Ukrainian Freedom Orchestra – et initiativ organisert av Metropolitan Opera i New York. Samme år startet vi, sammen med mannen min, Nicholas Schwartz (medlem av Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam), og foreldrene mine, Tatiana Abaieva og Borys Fedorov, som var ledende pianister og pianoprofessorer i Ukraina, et akademi i Haag kalt Davidsbündler-akademiet. Akademiets mål var å tilby musikalsk utdanning på høyt nivå i et inspirerende, hyggelig og motiverende miljø til unge musikere, samtidig som vi hjalp dem med å nå sitt høyeste potensial og de første stegene i karrieren. Mange ukrainske unge musikere (inkludert mange av foreldrenes elever) kom til Nederland i begynnelsen av krigen, og fra starten av fokuserte vi energien vår på å bygge opp stipendfondet for å kunne støtte unge talenter med fokus på å hjelpe talentfulle unge ukrainere med å fortsette sin musikalske utdanning og vekst i et trygt miljø borte fra krigen. - På festivalen vår skal du spille alle fire av Chopins ballader. Dette må være en stor utfordring, både teknisk og musikalsk? Chopin og musikken hans har alltid vært veldig spesiell for meg. Helt siden barndommen har den opprinnelig polske komponistens musikk hatt en stor plass i repertoaret mitt, og hans 4 ballader er noen av mine favoritter. Bortsett fra å være utrolig vakre og følelsesmessig sterke, har alle balladene et heroisk narrativt element, en følelse av at en middelalder-legende blir fortalt. Hver ballade har sin egen unike verden, unike historie. Den emosjonelle intensiteten er ekstremt høy, og for meg fører dette til den største utfordringen som utøver. Det er lett å bli oppslukt av naturkreftene i musikken, akkurat som man kan miste kontrollen når man blir slått av en gigantisk bølge. Man må finne den rette balansen mellom maksimal emosjonell og musikalsk effekt uten å miste oversikten over den musikalske historien som helhet. - Hva er det med Chopins musikk som fascinerer nesten alle pianister? Chopin var en utrolig melodiker. Skjønnheten i musikken hans er alltid kombinert med avvæpnende oppriktighet og en viss tristhet og nostalgi. Samtidig kan man, selv i Chopins mest lyriske komposisjoner, føle en sterk indre kraft, en edel kampånd, om enn til tider sårbar. Siden krigen i Ukraina har jeg også følt at jeg kan forstå Chopins følelser dypere, noe man ikke kan forstå like fullt før man faktisk opplever det. Han måtte flykte fra Polen og levde resten av livet i utlandet uten å kunne returnere – noe min egen familie nå går gjennom, så vel som så mange andre jeg kjenner. - Og dersom det er noe du vil si til vårt publikum og følgere, er det bare å gjøre det! Jeg gleder meg veldig til å komme til Lofoten! Jeg har alltid elsket Norge, den unike, majestetiske naturen og de hyggelige og elskverdige menneskene. Jeg gleder meg til å dele musikken med dere alle og opptre sammen med andre fantastiske artister!

Arvid Engegård er en institusjon i norsk musikkliv. Hans kvartett - Engegårdkvartetten, vårt husband - feirer 20 år neste år. Kvartetten turnerer flittig hele Norge og i utlandet. Diskografien teller 20 utgivelser. Han dirigerer jevnlig alle landets orkestre. Med sin trio med trekkspill og bass spiller han alt fra klassiske perler til gammeldans og turnerer landet rundt. Han er også kunstnerisk leder for Engegårdkvartettens egen festival 1,2,3, der de i løpet av en helg fokuserer på én komponist. Han ser dessuten så mange kamper han kan med fotball-laget fra hjembyen, Bodø-Glimt.

Med sine røtter fra Værøy, er Bergenseren Joachim Carr 1/8-dels Lofoting! Han liker seg da også godt i denne spektakulære regionen og deltok på festivalen første gang allerede i 2014. Da som vinner av Grieg-konkurransen i 2012. Han valgte da også Stamsund kirke til sitt solo-album med musikk av blant andre Liszt, Bach/Busono og Messiaen. Hos oss spiller han intet mindre enn Beethovens siste sonate, op. 111. Videre blir det fransk suite av Bach. Han skal også samarbeide med festivalens to norske folkemusikere. Og ikke minst blir det spektakulære saker i John Adams Halleluja Junction med Marc-André Hamelin!

Dénes Varjon er ved siden av Sir Andras Schiff Ungarns mest berømte pianist. Han besøkte festivalen i Lofoten første gang i 2015, og var i 2022 kunstnerisk leder for vår pianoutgave. Han var tilbake allerede i 2023, og vil i 2025 framføre Elgars pianokvintett med Engegårdkvartetten, Chopins fantasi i f-moll, op. 49 og Beethovens sonate i E-dur, opus 109. Som alltid blir det også musikk av Bartok.

Marc-André Hamelin er - i følge New York Times - en pianist med nær overmenneskelig teknisk dyktighet. Men teknikken er for alle musikere bare det nødvendige verktøyet for å tolke og framføre musikk. Og de tekniske ferdighetene har Hamelin brukt på store deler av repertoaret til de mest kjente klassikerne, men han har i like stor grad profilert seg på musikken til mindre kjente navn. I hans diskografi finner vi derfor navn som John Tower, Samuel Feinberg, Nicolai Medtner, Charles Alkin og Nicolai Kapustin. Sistnevnte sterk influert av jazz. ⁃Min far var en god amatørpianist, og han hørte mye på innspillinger av alle de store og kjente komponistene. Men dog ikke barokkmusikk. Han elsket Liszt og kjøpte alt han kunne få tak i. Og så var han også veldig opptatt av å finne viktig musikk som var mindre «mainstream» og gjerne glemt. Vi utforsket dette sammen, og da han hadde bestilt noter av ganske obskure komponister, kunne jeg ikke vente til de kom. Jeg begynte å spille da jeg var fem. ⁃ Er det noen av de mindre kjente komponistene du vil framheve i dag? Ja, Bachs sønn Carl Phillip Emanuel. Alt hos Mozart er velproporsjonert. Haydn kunne by på det uventede, men C.P.E. Bach forsøkte å bryte alle regler som fantes. Jeg er bare så imponert over hans mot på dette tidspunktet i musikkhistorien. ⁃ Du møtte tidlig forventninger om å framføre slikt repertoar? - Jeg begynte å spille inn plater etter å ha vunnet Carnegie Hall International Music Competition i 1985, og en del av prisen var en innspilling. Dette måtte være amerikansk musikk. Også neste plate måtte inneholde ny musikk. Og senere har jeg i grunnen hatt carte blanche fra mitt selskap Hyperion. Det har vært litt som å leke i sandkassen i stedet for å gjøre lekser. Det mest ekstreme jeg har gjort, er en innspilling av den russiske komponisten Nicolai Roslavets. Dette hadde ingen andre gjort før, og det tok meg en uendelighet av arbeide. ⁃ I Lofoten skal du framføre kjente ting av Beethoven og Rachmaninov, men også din egen, nye pianokvintett. Hvor viktig er komponeringen for deg? - Den er viktig på mange måter, ikke minst fordi jeg synes jeg forstår andre komponister bedre. Og det har gitt meg klarhet om at musikk aldri kan tolkes etter en fasit. Jeg ser dette klart siden jeg spiller min egen musikk forskjellig fra gang til gang. Det er dette som er så fascinerende. En komponist som kan tolkes veldig ulikt, er Grieg. Han kunne overraskes veldig over andres tolkninger, men likte det som regel godt.

Berit Opheim er en av Norges fremste sangere med folkemusikken som viktigste område. Hun ble i 2023 tildelt Statens Kunstnerstipend for 10 år, og samme år nominert til Nordisk Råds Musikkpris. I 2023 ble hun også tildelt Hilmarprisen, og i 2024 fikk hun Folkemusikkprisen fra Norsk Senter for folkemusikk og folkedans. Opheim har en svært variert palett av musikalske uttrykk, og har utøvd både middelaldermusikk, tidlig barokk og samtidsmusikk. Hun har urframført mange verk i ulike genrer. Hun har undervist ved Griegakademiet, Norges Musikkhøgskole, Raulandsakademiet og flere andre steder, og samarbeidet med mange av Norges fremst utøvere, ensembler og orkestre. Opheim har deltatt i mer enn 50 innspillinger, flere av disse solo. I Lofoten fokuserer hun på folkemusikken.

Per Anders Buen Garnås begynte å spille hardingfele allerede i 6-årsalderen, inspirert av onklene Hauk og Knut. Han har gått i lære hos spillemenn i ulike tradisjoner, men særlig fra Telemark. I dag er han blant Norges mest respekterte folkemusikere, og han har vunnet Landskappleiken hele 6 ganger, senest i 2024. Han medvirker på flere innspillinger, og for soloalbumene har han vunnet Folke-Larmprisen to ganger.  I Lofoten vil han spille rotekte hardingfelelåter, og ikke minst originalene til flere av Griegs slåttebearbeidelser i op. 72.  Dette i en konsert der Joachim Carr spiller de samme bearbeidelsene.