Alltid ekstra hyggelig når det kommer gode tilbakemeldinger fra vårt publikum, og vi har fått lov til å gjengi det Marit Anne Almås la ut på sine FB-side etter å ha vært på konserten der Anna Fedorova framførte Mussorgskys Bilder fra en utstilling. " Turen vår i nord går mot slutten, og me er på vei hjem. Mange fine opplevelser har me hatt. Det er spesielt en opplevelse eg har lyst å fortelle litt om. Den er fra fredag 11.juli i Svolvær: Wow! Kanskje var det fordi dagen startet med regn. ? Eller kanskje var det fordi me like godt kunne levere leiebilen tilbake? Me fant ut at me heller ville bruke dagen til en konsertdag. Og kanskje var det all logistikk rundt dette som gjorde at eg ikkje var mentalt forberedt på det som skulle komme? Verket me skulle høre var velkjent. Ja faktisk mer enn velkjent, så me trengte ikkje å « lese oss opp» på musikken. Mussorgsky sine « Bilder fra en utstilling» var et av mine første bevisste møte med den klassiske musikken. På ungdomsskolen fikk eg låne LP- plata med hjem av musikklæreren. Historien om Mussorgsky sin malervenn som døde, og Mussorgskys ønske å hedre han med å lage musikk til bildene hans, fascinerte meg veldig. Og eg hørte masse på musikken. Mens eg hørte på musikken såg eg så klart bildene for meg. Musikken, « Bilder fra en utstilling» fulgte meg i alle år i skolen som lærer. Eg brukte musikken for alt den var verdt. Me kom til konserten i tide, og fant oss en grei plass inne i den store salen på Thons hotell. Ute var det tungt og grått. Så kommer pianisten inn. Anna Fedorova er fra Ukraina. Hun bukker og setter seg ned ved flygelet. Og idet hun starter å spille innledningen, eller « Promenaden» som Mussorgsky kalte den, blir eg heilt satt ut. Selv om eg kjenner musikken ut og inn,så berører den meg heilt enormt. Den høytidelige innledningen,»promenaden» - forventningen til «bildene» som me nå skal få høre. Og pianisten spiller så vakkert. Klumpen i halsen er der, og eg strever med å holde tårene tilbake. Og først kommer «Gnomen» (dvergen). Plutselig ser eg for meg alle de ulike bildene av denne skikkelsen som elever oppover årene har tegnet. I pianoutgaven, som Mussorgsky skreiv originalt er beskrivelsen rå og upusset. Og så kommer « The old castle» det mystiske, eventyraktige og ærverdige slottet. Å så mange ganger me tok bilde av slottene elevene malte, og så viste me de for alle på skjerm mens musikken spilte. Kyllingene som danser ballett inne i egga, blir spilt så lekkert og « levende» Og i mellom bildene kommer «Promenaden» kor me som publikum «går» videre til et nytt bilde. Eg koser meg. Det er en heilt spesiell stemning i salen. Publikum er så stille og lydhøre, og pianisten spiller og « maler» det eine bildet etter det andre. Til slutt kommer « Den store porten i Kiev» I orkesterversjonen er denne så mektig og kraftig. Kordan vil pianisten klare aleine å få fram denne kraften? Eg trengte ikkje lure på det en gang. Tror hu var mer oppe fra krakken enn nedpå i denne satsen. Og det lyder så mektig. Ikkje hardt, men kraftfullt. Hu bruker heile kroppen til å overføre denne kraften til flygelet. For en teknikk hun bruker. Og nå er det nok ikkje bare eg som kjenner på en klump i halsen. I møte med denne musikken, formidlet der og da med en inderlighet og overbevisning som umulig kan la vær å berøre den enkelte av oss. Publikum viser en enorm begeistring. Pianisten må komme inn flere ganger for å ta imot applausen. Wow for en opplevelse! Wow for en komponist! Wow for en pianist! Wow for en framføring! Og wow for den påvirkning og rikdom musikken gir oss! ❤️️