Marc-André Hamelin

By Brynjar Tollefsen

• Herr Hamelin, velger du konsert-verkene dine for å skremme vannet av andre pianister?

Øyenbrynene til mannen foran meg går en aning til værs i det han kontant parerer spørsmålet mitt: Hvorfor spør du om det?

Returen kommer såpass kraftig at jeg et øyeblikk blir usikker på om jeg har fornærma eller forvirra den store piano-virtuosen. Men bakgrunnen for spørsmålet er enkel nok. Årets LINK går mot slutten, og jeg har bedt om en prat fordi Marc-André Hamelin har slått pusten ut av publikum med sine framføringer av Beethovens Hammerklaver-sonate og Rachmaninovs 2. pianosonale. Samt at man i The New Yorker kan lese sånt som at han beundrers for sin monstrøst briljante teknikk.

Men Marc-Anderé er oppriktig uforstående til problemstillinga jeg presenterer for han. Også etter at jeg forklarer at det er de teknisk sett - bortimot umulige - verkene som får meg til å spørre.

• Du kan gå på Youtube og se en haug pianister som spiller Hammerklaver-sonaten uten at det ser ut som de har problemer med det. Og Rachmaninovs 2. sonate er i praksis standard repertoar nå for tida. Så det er i og for seg ikke noe bemerkelsesverdig med det.

Og jeg kommer til å tenke på at den nevnte artikkelen i The New Yorker også framhever Hamelins «questing, deep-thinking approach». Så intervjuet kom altså litt skjevt ut, det var her det skulle ha begynt.

• Jeg går ikke på scenen for å vise meg selv. Jeg spiller for å dele. Og det tror jeg gjelder for andre også. Jeg mener, hvis du ikke skal spille for publikum, hvem skal du spille for da? Deg selv? Det gir jo ingen mening, slår Marc-André Hamelin fast.

• En konsert er en anledning for å dele. Å dele noe unikt, noe du har oppdaga, å formidle komponistens visjoner. Og en anledning til å vise hvor vakkert dette musikkstykket er, hvor interessant og hvor fascinerende.

• Men likevel, du er berømt for din briljante teknikk……….

• Joda, men det er vanskelig å akseptere. Det er så mange unge pianister nå som spiller alt mulig på en perfekt måte. Jeg vil heller bli huska for å presentere et bredt pianorepertoar og dele det med publikum så godt jeg kan.

• Så teknikken i seg selv er ikke avgjørende.

• Nei, ikke i det hele tatt. Når jeg hører på noen av mine tidligere innspillinger blir jeg noen ganger overraska og litt trist fordi det går så fort. Hvorfor stoppa jeg ikke og lukta på blomstene? I dag er det annerledes.

• Når det gjelder et verk som Rachmaninovs 2. pianosonate, hvordan tilnærmer du deg et sånt stykke.

• Akkurat det stykket ble jeg kjent med gjennom ei innspilling jeg likte veldig godt, og det er ei uvanlig tilnærming for meg. Så, etter hvert prøvde jeg å spille det for å se om jeg kunne få et forhold til verket.

• Jeg har aldri sett notene til denne pianosonaten, hvordan ser de ut, skrev komponisten ned alle notene du spiller?

• Å ja, hver eneste én.

• Så du legger ikke til noen ekstra ornamentering under veis?

• Nei, nei, ikke en eneste note. Det er nok av dem fra før, sier Hamelin og bryter ut i latter.

Han er i det hele tatt en liketil kar, denne feira pianisten som i 2025 besøker LINK for andre gang. Og dette året står også hans egenkomponerte pianokvintett på programmet. Framført på Meieriet kultursenter av han selv og Engegårdkvartetten. Til stor begeistring for publikum. Når samtalen vår kommer inn på dette temaet, begrenser Hamelin seg til å si at han er glad for at musikerne likte stykket. Og så viser det seg at hans arbeid som komponist også har betydning for det han spiller.

• Den vanlige måten for meg for å finne ut om jeg skal ta et nytt stykke inn i repertoaret mitt, er å lese notene flere ganger. Og som komponist mener jeg at jeg har en fordel fordi jeg er litt tettere på komponistens kreative prosess. Det tror jeg er til hjelp for å ta bedre avgjørelser når det gjelder å tolke det som er skrevet.

Vi som var til stede på Hamelins Beethoven- og Rachmaninov-tolkninger, fikk en ytterst ekspressiv opplevelse. Og spørsmålet melder seg: blir pianisten aggressiv under veis i framføringa?

• Det er det samme spørsmålet du ville stille til en skuespiller. Er du deg selv når du spiller morder? Selvsagt ikke. Samtidig hører følelsene med, men da gjelder det først og fremst at du greier å overføre dem til opplevelser for publikum.

Og så til slutt, Marc-André Hamelin som deltar på så mange forskjellige arrangement rundt om i verden, hva synes han er særmerket ved LINK?

- Jeg vil si at den åpenheten som preger programfilosofien er attraktiv, og at konsertene her er på så varierte steder. Og dessuten den omsorgen som blir lagt i hver detalj av festivalen. Jeg tror det får publikum til å føle at de er blant venner, og det er virkelig fint.